Stein:

Historien om VHF-en.

Originalt var det installert en SIMRAD VHF-radio fra 2000-tallet. Den har vært reparert en gang, skifte av en såkalt PROM. Den høsten langturen ble planlagt, var den så å si død igjen, knapt et pip å høre på den. Et bytte passet egentlig bra, for vi ønsket å ha en mer moderne VHF med muligheter for digital sending av nødmelding og posisjon.

En Standard Horizon GX1600 ble innkjøpt, samtidig med en håndholdt, vanntett og flytende Standard Horizon  HX851E. Sistnevnte har også egen GPS. Men så var det å takle at man ønsker maksimum rekkevidde både på AIS-enheten (Automatisk identifikasjonssystem for skipstrafikk) og VHF-radioen. Det betyr i praksis at antenna bør være i mastetoppen. En VHF antenne fantes jo der fra før. En til ville kreve mye jobb med trekking av kabel innvendig fra båten til mastetoppen. I den banen er det ganske fullt av kabler fra før, og ganske så trangt. Løsningen ble dermed en såkalt antennesplitter, en boks som gjør at begge enheter kan bruke den samme antenna. Si-Tex i USA markedsfører en såkalt «no-loss» modell, som altså skal klare å unngå at det blir signaltap på grunn av denne delingen.

På grunnlag av dette ble antennesplitter og AIS innkjøpt fra USA. Og montert i februar 2014 sammen med ny VHF. Men den nye VHF-en var ganske skral viste det seg. Ved testing mellom håndholdt og stasjonært sett var det nærmest umulig å få god kommunikasjon. Men AIS-mål fikk vi inn, i alle fall noen i Leangbukta. Men vi burde vel fått noe mer?

Nå ble VHF-antenna mistenkt. Kanskje var SIMRAD-en ikke dårlig likevel? Imidlertid var det så mange andre presserende gjøremål innen turforberedelser at VHF fikk vente, den håndholdte var tilgjengelig og AIS mål rett ved fikk vi jo også.

Ny VHF antenne ble innkjøpt et godt stykke ut i mai, og det nærmet seg planlagt avreisedato første juni. Så en av de siste dagene i mai ble det tur i mastetoppen. Den gamle antenna var selvfølgelig av en type som ikke hadde skrukobling, så dette måtte også ordnes der oppe i mastetoppen. Under det arbeidet viste det seg at coax-kabelen var en del korrodert, men det var jo bare å kutte det verste, montere og se hvordan det fungerte.

Det fungerte ikke så bra. Alt var egentlig som før. Helt ny antenne var ikke løsningen. Vel, vi hadde jo altså den håndholdte….

Den fikk gjøre jobben. Som den gjorde nedover den første delen av turen. Neste mistenkte var coax-kabelen. På Navytech, Høvik i Oslo, hadde de sagt at siden jeg hadde tynn og gammel coax-kabel, kunne det godt være et problem med korrosjon. Jeg fikk tak i Coax av god kvalitet i Nederland, og mens vi ventet bort kuling i Oostende ble jobben med bytte av kabel gjort. Under svette og besvergelser, kabelbanen var egentlig full, og den nye gode kabelen mye tykkere enn den gamle. Det var så vidt vi ikke måtte gi opp.

Under arbeidet med å sette på koblinger, fikk jeg til min store forskrekkelse se at den gamle coax-en var klipt rett av! Ikke rart VHF-en var dårlig. Hvordan det kunne ha skjedd er fremdeles noe av en gåte. Det er ingen andre enn meg selv som kan ha gjort det. Eneste mulige forklaring er at den har vært mistatt for en annen kabel under annet arbeid. Så ny VHF antenne og coax var egentlig ikke helt nødvendig. Trøsten var at den gamle coax-en var korrodert. Og at dersom kabelen skulle byttes, så måtte antenna også byttes. Så det så.

Nå skulle det i alle fall bli sving på sakene. Og det ble bedre. Men ble det egentlig så veldig mye bedre? AIS hadde fått veldig bra rekkevidde. Men det var et eller annet med VHF-en. Vi har egentlig ikke vært så veldig flinke til å bruke VHF mens vi har brukt båten hjemme. Mye støy og skrål når en egentlig vil nyte den relative stillheten under seilingen og opplevelsene på sjøen og i havn. Så den var egentlig bare på noen ganger under litt dårlig vær. Erfaringsgrunnlaget med hensyn til rekkevidde og kvalitet var derfor noe spinkelt. Siden det også var mye annet å ta seg av, fikk den håndholdte fremdeles ta jobben langs kystene.

Neste mistenkte i rekken var nå kabelen mellom VHF-radioen og antennesplitteren. Den ble byttet, litt ønsketenking var det vel som gjorde at det ble oppfattet som positivt. Men det ble egentlig ikke bedre.

I Nord-Spania var vi på et sted med mye VHF-trafikk, og det ble mulig å gjøre en test på diverse frekvenser. VHF-en ble kjørt utenom den nye splitteren, og sammenlignet med den håndholdte. Da mottok den mye bedre enn den håndholdte. Med splitteren innkoblet var den håndholdte mye bedre. Hva var dette? «No-loss» splitter? Det måtte være noe galt med den, selv om den var helt ny. AIS ble nå koblet om til en liten nød-antenne, og VHF-en fikk hovedantenna.

Si-tex ble kontaktet og saken forklart. De svarte at de kunne bytte den på garanti. Ikke så enkelt når man ikke lenger har en adresse man bor på. Så jeg måtte foreslå å få den sendt ekspress til marinaen i Cascais i Portugal hvor jeg kunne hente den. Det var OK, men forsendelseskostnader utenom USA var ikke dekket av garantien.

Vi kom litt senere enn antatt til Cascais, og hva som skjedde der er dekket annetsteds i bloggen. Kostnadene beløp seg nok totalt til omtrent det samme som nykjøp. Men ny splitter ble det. Den virker bra. Og endelig er et halvt år med VHF-problemer sannsynligvis til ende.

Det ble så mye styr og kostnader med splitterforsendelsen fra USA at Si-Tex lot meg slippe å sende den gamle tilbake. Jeg skulle til å kaste den, men tenkte at koblingspunktene kanskje var bra reservedeler til coax kablingsprosjekter. Derfor skrudde jeg den opp. Og fant at en coax-kabel var løs fra kretskortet der inne. Litt uflaks skal man vel ha av og til……