"Skrot og dårlige installasjoner"

Jeg har nå skiftet maceratorpumpe (toalettkvern) for n-te gang siden vi ble båteiere for 11 år siden. Og såvidt jeg kan huske har det alltid vært brudd i de gjennomgående messingboltene som har forårsaket lekkasje. Det kan da ikke være bare meg som opplever det som føles som svindel fra Jabsco sin side?
Nye pumper som jeg ikke har gjort noe med varer aldri lenger enn 2 år. Messingboltene ryker. Hvorfor i all verden er disse boltene med tilhørende integrerte muttere i pumpehuset ikke laget i rustfritt stål? Det må da være for at de skal ryke, og at man i beste fall for en selv kjøper repsett, i beste fall for Jabsco kjøper ny pumpe?

Bytte av pumpe dersom du har septiktank, er bokstavelig talt en skikkelig drittjobb. Og hos oss en omfattende jobb også.

Det skal sies at jeg har prøvd kvern fra TMC også, det samme skjedde med den.
I siviliserte farvann nær strender og i marinaer synes vi at vi bør bruke septik for bomeli-bom. Vi vet at langt fra alle båter har dette utstyret, men vi liker altså å tømme et stykke fra land. Kværning gjør prosessen med oppløsning og nedbryting raskere. Det betyr at toalettkværna ofte er i bruk, men det skal den da tåle? 
Lurer altså på om andre opplever det samme. Har ikke hatt tid eller nok nett til å sjekke internettfora for dette.
Nå er det satt inn selvproduserte bolter av gjenget rustfri stålstang, så får vi se hvordan det blir.

3 av 4 messingbolter er røket. Svindel og skrot eller misbruk av utstyr?

"Skrot og dårlige installasjoner"

Ankerkrok er en viktig del av ankringsutstyret. Jeg har prøvd forskjellige løsninger. Først en solid snapsjakkel, men det er jo rimelig innlysende at den ikke er konstruert for slikt. Den var da også en midlertidig løsning. For det er ikke så enkelt å finne noe skikkelig. Wichard har et bra renomme’, men jeg liker ikke kroken deres. Den blir stående delvis på tvers av ankerkjettingen, og dermed er det stort moment som vil dra den skeiv. Når det har skjedd, er den spinkle lille låsesplinten til ingen nytte lenger.  Deretter kan den også falle av. Jeg har prøvd den uten å bli fornøyd, se bilde.

Neste forsøk var en klo kjøpt hos Finisterra. Den får draget på en slik måte at den ikke dras skeiv. Jeg har hørt rykte om at den kan risikere å rettes ut under store belastninger, har ikke lest noe konkret som jeg kan vise til. Men den har i alle fall en mulighet til å falle av ankerkjettingen, siden den ikke har noen låseanordning. Det har skjedd meg. Etter det begynte jeg å bruke et gjenbrukbart buntebånd til å sikre den. 

Nå på turen kom jeg over en tredje krok som jeg ikke har sett før, men som ser lovende ut. Den får draget i en retning den tåler, den kan ikke rettes ut, og den skrus rundt kjettingleddet slik at den ikke kan falle av. Sjakkelbolten kan også sikres. Håper jeg slipper å finne flere modeller nå.

Denne blir vel bra....?

"Skrot og dårlige installasjoner"

Disse svivlene finnes i de fleste båtutstyrsbutikker. Denne er av en dimensjon hvor tilsvarende sjakkel av grei kvalitet ville holdt fint. Den ble brukt i toppen av en spinnaker, og har vel fått sideveis belastning som den nok tåler svært dårlig. Dersom det er fare for sideveis belastning på slike, bør man opp en dimensjon eller to.

"Skrot og dårlige installasjoner"

Under denne tittelen har jeg lyst til å reflektere litt over diverse utstyr som ikke har holdt mål om bord. Og erfaringer med eget arbeid som ikke har vært bra nok.
Det selges enormt med båtutstyr, noe av det er dessverre ikke bra. På den annen side er det jo også mest bra saker, men det bærer litt langt av sted å skulle kommentere alt som virker. Dessverre.

Denne dekkskontakten kan se proff ut, og den virket å være OK under installering for kabler fra solcellepanelene. Den ble installert delvis under biminien, og altså ikke på det mest værutsatte stedet. Det ble lagt ekstra tetningsmasse i toppen og rundt bunnpakning. 

Likevel irret det skikkelig inne i disse kontaktene, og jeg vil overhodet ikke anbefale dem utendørs på båt. Irringen skaper fort høy motstand og brannfare. I tillegg til at f.eks, som hos oss, at solcellepanelene ikke leverer strøm.

I tillegg har jeg endelig lært at det ikke nytter å bruke annet enn fortinnet kabel til utstyr som ligger utsatt til. Og dersom kabelen først er irret, er det umulig å få loddetinn til å sitte. For øvrig er det messing inne i dekkskontakten, som nok vil irre uansett hvilken kabel som brukes. 

Stein:

Historien om VHF-en.

Originalt var det installert en SIMRAD VHF-radio fra 2000-tallet. Den har vært reparert en gang, skifte av en såkalt PROM. Den høsten langturen ble planlagt, var den så å si død igjen, knapt et pip å høre på den. Et bytte passet egentlig bra, for vi ønsket å ha en mer moderne VHF med muligheter for digital sending av nødmelding og posisjon.

En Standard Horizon GX1600 ble innkjøpt, samtidig med en håndholdt, vanntett og flytende Standard Horizon  HX851E. Sistnevnte har også egen GPS. Men så var det å takle at man ønsker maksimum rekkevidde både på AIS-enheten (Automatisk identifikasjonssystem for skipstrafikk) og VHF-radioen. Det betyr i praksis at antenna bør være i mastetoppen. En VHF antenne fantes jo der fra før. En til ville kreve mye jobb med trekking av kabel innvendig fra båten til mastetoppen. I den banen er det ganske fullt av kabler fra før, og ganske så trangt. Løsningen ble dermed en såkalt antennesplitter, en boks som gjør at begge enheter kan bruke den samme antenna. Si-Tex i USA markedsfører en såkalt «no-loss» modell, som altså skal klare å unngå at det blir signaltap på grunn av denne delingen.

På grunnlag av dette ble antennesplitter og AIS innkjøpt fra USA. Og montert i februar 2014 sammen med ny VHF. Men den nye VHF-en var ganske skral viste det seg. Ved testing mellom håndholdt og stasjonært sett var det nærmest umulig å få god kommunikasjon. Men AIS-mål fikk vi inn, i alle fall noen i Leangbukta. Men vi burde vel fått noe mer?

Nå ble VHF-antenna mistenkt. Kanskje var SIMRAD-en ikke dårlig likevel? Imidlertid var det så mange andre presserende gjøremål innen turforberedelser at VHF fikk vente, den håndholdte var tilgjengelig og AIS mål rett ved fikk vi jo også.

Ny VHF antenne ble innkjøpt et godt stykke ut i mai, og det nærmet seg planlagt avreisedato første juni. Så en av de siste dagene i mai ble det tur i mastetoppen. Den gamle antenna var selvfølgelig av en type som ikke hadde skrukobling, så dette måtte også ordnes der oppe i mastetoppen. Under det arbeidet viste det seg at coax-kabelen var en del korrodert, men det var jo bare å kutte det verste, montere og se hvordan det fungerte.

Det fungerte ikke så bra. Alt var egentlig som før. Helt ny antenne var ikke løsningen. Vel, vi hadde jo altså den håndholdte….

Den fikk gjøre jobben. Som den gjorde nedover den første delen av turen. Neste mistenkte var coax-kabelen. På Navytech, Høvik i Oslo, hadde de sagt at siden jeg hadde tynn og gammel coax-kabel, kunne det godt være et problem med korrosjon. Jeg fikk tak i Coax av god kvalitet i Nederland, og mens vi ventet bort kuling i Oostende ble jobben med bytte av kabel gjort. Under svette og besvergelser, kabelbanen var egentlig full, og den nye gode kabelen mye tykkere enn den gamle. Det var så vidt vi ikke måtte gi opp.

Under arbeidet med å sette på koblinger, fikk jeg til min store forskrekkelse se at den gamle coax-en var klipt rett av! Ikke rart VHF-en var dårlig. Hvordan det kunne ha skjedd er fremdeles noe av en gåte. Det er ingen andre enn meg selv som kan ha gjort det. Eneste mulige forklaring er at den har vært mistatt for en annen kabel under annet arbeid. Så ny VHF antenne og coax var egentlig ikke helt nødvendig. Trøsten var at den gamle coax-en var korrodert. Og at dersom kabelen skulle byttes, så måtte antenna også byttes. Så det så.

Nå skulle det i alle fall bli sving på sakene. Og det ble bedre. Men ble det egentlig så veldig mye bedre? AIS hadde fått veldig bra rekkevidde. Men det var et eller annet med VHF-en. Vi har egentlig ikke vært så veldig flinke til å bruke VHF mens vi har brukt båten hjemme. Mye støy og skrål når en egentlig vil nyte den relative stillheten under seilingen og opplevelsene på sjøen og i havn. Så den var egentlig bare på noen ganger under litt dårlig vær. Erfaringsgrunnlaget med hensyn til rekkevidde og kvalitet var derfor noe spinkelt. Siden det også var mye annet å ta seg av, fikk den håndholdte fremdeles ta jobben langs kystene.

Neste mistenkte i rekken var nå kabelen mellom VHF-radioen og antennesplitteren. Den ble byttet, litt ønsketenking var det vel som gjorde at det ble oppfattet som positivt. Men det ble egentlig ikke bedre.

I Nord-Spania var vi på et sted med mye VHF-trafikk, og det ble mulig å gjøre en test på diverse frekvenser. VHF-en ble kjørt utenom den nye splitteren, og sammenlignet med den håndholdte. Da mottok den mye bedre enn den håndholdte. Med splitteren innkoblet var den håndholdte mye bedre. Hva var dette? «No-loss» splitter? Det måtte være noe galt med den, selv om den var helt ny. AIS ble nå koblet om til en liten nød-antenne, og VHF-en fikk hovedantenna.

Si-tex ble kontaktet og saken forklart. De svarte at de kunne bytte den på garanti. Ikke så enkelt når man ikke lenger har en adresse man bor på. Så jeg måtte foreslå å få den sendt ekspress til marinaen i Cascais i Portugal hvor jeg kunne hente den. Det var OK, men forsendelseskostnader utenom USA var ikke dekket av garantien.

Vi kom litt senere enn antatt til Cascais, og hva som skjedde der er dekket annetsteds i bloggen. Kostnadene beløp seg nok totalt til omtrent det samme som nykjøp. Men ny splitter ble det. Den virker bra. Og endelig er et halvt år med VHF-problemer sannsynligvis til ende.

Det ble så mye styr og kostnader med splitterforsendelsen fra USA at Si-Tex lot meg slippe å sende den gamle tilbake. Jeg skulle til å kaste den, men tenkte at koblingspunktene kanskje var bra reservedeler til coax kablingsprosjekter. Derfor skrudde jeg den opp. Og fant at en coax-kabel var løs fra kretskortet der inne. Litt uflaks skal man vel ha av og til……