Seilduk for langtur?

Som nevnt i hovedbloggen ser genoaen ikke til å ville ha den livslengde som vi hadde forventet. Det er nå 4 år siden levering, og den har i rettferdighetens navn vært brukt mer enn hva normale turseilere gjør. Og selvfølgelig blir det noen økter i sterk vind også.

Det var ikke lett å velge duk den gangen, og vil ikke bli det neste gang heller. EPEX Platinum TD Aramid/Taffeta (..."har taffeta, tynn vevd duk, på begge sider for økt riv styrke".) holdt altså ikke imponerende lenge. (3 års garanti mot delaminering). Den er i tillegg ganske dyr. Annen duk, som enkel Dacron ville holdt mye lenger. Men formstabiliteten skal jo være heller dårlig, noe som etter hvert går utover ytelsen. Og det er jo faktisk viktig med effektive seil når man skal langt også.

Storseilet er i noe som heter Trioptimal Sandwich DC77/66. Den ville sikkert vært bedre i en langturgenoa også. Men tyngre. Begge spesifikasjonene er fra Elvstrøm. Storseilet ser ut til å klare seg bedre enn genoaen. Rent form-messig er seilene etter min ringe vurdering bra sydd, kanskje spesielt genoaen, som har stått riktig bra hittil. Storseil er vanskeligere å få skrukkefrie pga at spilespenningen ikke passer til alle forhold.

Det er litt alarmerende at riftene stort sett er oppstått der seilet var brettet ved leveranse. De få gangene vi har brettet det sammen har vi naturlig nok brettet likedan. Men noen sammenbrettinger bør vel et seil tåle?

Taffeta/aramid kan vel ikke kalles skrot, men det ser heller ikke ut til å egne seg til langtur eller ha god holdbarhet.

 

 

 

Autopilot type Reodor Felgen.

 

 

Vi er et ganske "shorthanded" mannskap, og er svært avhengige av å ha en tredjemann på laget.
Vår autopilot Raymond er ganske ny og burde holde ut en stund, men skrekkscenariet er at han går til streik langt til havs.
Det vil bli slitsomt. Så vi har anskaffet, montert og så smått testet Reodor. Han er oppkalt etter herr Felgen, siden utseendet kan dra tankene noe i den retning. En enkel sjel, men lett å demontere og stue unna. Det er meningen at han for det meste skal ha stand-by tjeneste i et skap. Men på lengre krysninger er det nok greit at han står på vakt ferdig montert. Produsent er CPT autopilots.


 

 

Siden langturen har vært i tankene en stund, har også diverse sikkerhetsdingser og installasjoner vært vurdert mht tyveri og innbrudd. En av ideene har vært å koble en programmerbar tidsinnstilt bryter til en av lampene i salongen. Ved at lyset kommer på av og til om kvelden og natta skaper man et inntrykk av aktivitet på båten, enten man sover eller er borte.

Før avreise kjøpte jeg derfor på eBay en billig 12V programmerbar bryter (Cn101A). Men det å få til et pent og brukervennlig opplegg for å styre en av lampene har vært en terskel som har hindret gjennomføring. Men det enkleste er ofte det beste. Et enklere konsept slo plutselig ned i hodet. Det tok bare 15-20 minutter å lodde det sammen.

Jeg har med en tape-remse med LED-pærer som kan klippes til ønsket antall, 3 av gangen. Kan også kjøpes på eBay. I tillegg hadde jeg en vanlig kontakt for sigarettenneruttak liggende. Og det var det, i prinsippet ferdig.

Bare å ha liggende i en skuff eller navbordet og ta frem når det behøves. Klokke og programmering holder seg ganske lenge uten ekstra strømtilførsel. Det er mange programmeringsmuligheter slik at man kan variere tidene for hver natt om det ønskes. LED-pærene lyser bra når de kommer på, og sammen med releet trekker det hele knapt 0.1A når det lyser. Når det ikke lyser er det vel i praksis nada.

Kanskje er dette "oppfunnet" før, men jeg deler i alle fall min versjon.

The Mailasail experience.

(I can not get it to work properly.)

Firstly, I will write this in english. This is because I have had a lot of support from Ed Wildgoose. Should he be confronted with what I have written, he will be able to understand directly.

I bought a used Iridium9555 satellite phone late autumn 2013, because it was then clear that my wife and I would probably get the chance to go cruising. With the 9555 I also bought a Redbox and a Wi-Fi Bat . The Redbox is a box with a firewall that controls connection to the internet in several pre-set ways. By using it one can be sure that for example only mails will come back and forth to the PC. A PC will usually be hard to control 100% concerning its use of internet. When the internet comes via satellite, every kB is important.

The Wi-Fi Bat is a long-distance wi-fi antenna. It has no place in the satellite phone internet setup.

Mailasail is interesting to sailors because of their mail compression solution and the automated mailborne weather responder (for GRIB’s and weather graphic files). By using this and a satellite phone a lot of sailors get or think they will get the bluewater weather information source that they need.

Ed likes to state that most people buy the compression solution to speed up their internet traffic, and not for the satellite and weather solution. I know that a lot of sailors are after the weather info via satellite, and Ed himself goes to Las Palmas before the start of the ARC to support  the product  used in this way. They have a specific mail weather service and a GRIB selection program. I also find it strange that anyone nowadays would buy expensive mail compression solutions  to be used on normal internet. The capacity for most people most of the time is more than adequate for mail.

The Mailasail products are not cheap. Because half a year of access to compressed weather files cost £ 90, I do not find it resonable to buy the subscription way ahead of the time it will be used. On the other hand one has to test it out and find out how it works. So I subscribed August 24. About 1 month before the 5 day crossing to the Canary Islands, and 3 months before the really weather critical Atlantic crossing. The weather info proved to work nicely on standard internet via Wi-Fi. A lot of nice weather graphic files are available in addition to GRIB’s of desired size.

But the real reason for buying the email weather file compression solution was of course to use it with the satellite phone. The SIMcard and prepaid minutes for the Iridium is not cheap either. $ 835 (approximately NOK 6350) for a SIM of one year validity and 500 minutes airtime.

Ed does of course want everyone to buy the SIM early and start testing it out with their phone, emailsystem, and computer system. He does naturally not care too much about that it will cost you money. It will, and maybe more than is pleasant. It is obvious that one must activate the SIM a reasonable time before it is really needed, and some airtime must be used testing and learning. But what is reasonable?

From our discussions:

Stein:

I have acquired

the Mailasail system for safety reasons, and today I cannot get down

any GRIB at all.

Ed:
I hear you, but this is a common war cry from people with problems.  If it's so extremely safety critical then you must also heed our instructions to have it all thoroughly tested BEFORE you go to sea.  We will help you sort out this problem, but you must agree it would be dramatically easier and less of a problem if we were having these questions in Feb or June or Aug, not in November/December? 

We actually give lectures to sailors (mainly ARC to be sure) where we summarise the MOST IMPORTANT point is to get this stuff all tested well in advance.  Yet, every year we see a fraction of our customers go to sea without the equipment working, and without fail they are the ones who are most distressed... The only way we can solve this is to get you to flush out these problems BEFORE you set out on your ocean crossing.

(I activated my SIM and started testing September 10.)

If you activate your SIM in February and intend to be crossing the Atlantic at the end of November you will have used at least 75% of the validity time of the SIM on nothing. In my case validity time would be the most limiting as I would not expect to use the same proportion of the airtime. Cost of testing time:  $ 626 or NOK 4760. For a beginning of June activation you pay for virtually nothing : $ 417 or NOK 3175. «Virtually nothing?». Yes, I think that if this system needs this much testing time and a support function at the ARC, it should be alarming to potential users.   

From the above it is obvious that I have had a lot of problems. I still have. During the Atlantic crossing, I had to spend a lot of time and a lot of Iridium minutes to get down any GRIB’s at all. Some days I could get none. Really frustrating, as I have invested a lot in their products.

Ed Wildgoose has always answered to my complaints, and invested quite some time in trying to solve them. That is exemplary. But I still cannot get it to work reliably. Ed says a lot of people screw up the mailsetup. He has confirmed mine to be correct. He says the different computers can cause problems due to setup issues. But I use the Mailasail Redbox, and according to Ed, this solves this issue. Mailasail states that an external antenna is imperative for good performance. I bought the best one they have , and it is not cheap. So he says there must be a bad installation. I used the very thick cable that Mailasail provided with the antenna. Not cheap either. The antenna is placed on the davits, so not as high up as may be wished. But I have seen other systems demonstrated and working with an Iridium 9555 and the handset antenna only. Ed says I will have much better performance with a newer phone. Nothing was said about this when I bought my Mailasail products and subscription. On the contrary, there was a flashy video demonstrating how easy and fast the system is. (I can not find the video any more, maybe they removed it after I referred to it?)

Ed says that he can not be responsible for mailprograms and computer programs made by others. Still these products are a part of the final product for us sailors, the weather information. The Mailasail  weather products will not function without them, and if it is very complicated to have it all work together, the customers should be warned.  

Ed says about the median customer:

«They will typically spend 50+ minutes before they leave doing thorough testing. Probably also several ocean passages flushing out gremlins. Likely this is 50-200 mins of testing before they depart.»

200 minutes is 40% of a year/500min SIM.  (and equivalent to NOK 2500).

Should it be this difficult? 

The reader who has made it this far down is hereby warned. It may work beautifully at once. Or you may have a lot of trouble and expenses to make Mailasail work the way it should. If it ever does.





I have not written so much specifically about my own case, more I have elected to point out that there are many problems associated with getting the Mailasail system to work.
I thought I had everything right:

-The Iridium 9555. Nothing wrong said about it on the Mailasail site, but when I got problems Ed promoted the Iridium pilot.

-The Redbox. Ed stated that with this almost all error sources are cancelled, but I have it and I still cannot get reliable weather info.

-The AD-510-1 external Iridium antenna with a thick coax. An external antenna is according to Mailasail crucial to getting high enough signal quality to be able to use the internet in a meaningful way.

-The Live Mail e-mail account as recommended by Mailasail.

-The Mailasail e-mail compression service account.


Still my e-mail program usually cannot get through to the Mailasail server  within the 10 seconds limit before the redbox cuts the connection due to inactivity, even with a good signal displayed on the 9555. So I have to try to connect again. And again. The minutes pass and the £'s flow into the Mailasail bank account. Because, for some reason that is hard to think is fair, the Iridium seconds are deducted even if I am not able to get through to anything at all.

And the money is one side of the issue. Another is that some days I have had to give up getting a GRIB file at all.

Solceller fra Kina

Solcellepaneler direkteimportert fra Kina er blitt lett tilgjengelige og relativt rimelige. Jeg synes de fleksible modellene i utgangspunktet har enda flere fordeler, som lett vekt og at de er ganske plasseringsvennlige.

Så før avreise fra Norge kjøpte jeg et 40 Watt og 2 stk 50 Watt. Det på 40 Watt skulle brukes i flyttbar modus, med en ganske lang ledning. Litt tap av effekt sikkert, men når man kan flytte panelet og ha det rettet mot solen i en lengre tid enn hvis det var fastmontert, får man betraktelig mer ut av det. Og det er viktig når landstrøm så og si er total mangelvare.

40-Watteren fikk fra første dag en ganske utsatt tilværelse på dekk der solen skinte. Og sjøen tidvis vasket over. Slike paneler er jo pr definisjon laget for å stå ute, men man gjør seg jo noen tanker likevel. Så jeg la ekstra tetningsmiddel der hvor ledningene gikk inn i koblingsboksen.

Knapt 8 måneder etter utreise er dommen for dette panelet klar. Disse tåler ikke utfordrende maritimt miljø. Koblingsboksen med diode er fylt med silikon, men det ser ut til at hårrørseffekt med saltvann tar knekken på det likevel. Det er irr på ledningene inne i silikonen. Panelet virker ikke lenger. For øvrig er det blitt ganske matt også. Muligens er saltvann trengt inn under plastlaget som dekker solcellene.

Skrot? Tja, løsningen i koblingsboksen virker ikke helt patent. Saltvann tåles i alle fall ikke, det gjenstår å se om de 2 andre panelene som er montert oppe på biminien holder stand mot fukten. Så om man bruker et slikt panel, la i alle fall ikke sjø vaske over det. Det virket ellers som om det leverte brukbart med effekt i begynnelsen.

Dårlig installasjon? Ja, det har jo vist seg med tiden. Flyttbar modus er veldig bra, men hold sjøvann unna. Og så er det jo slik at når det plutselig blåser opp, så er flytting av solcellepaneler ikke prioritet nummer en.

Rust og irr.

Panelet ble etter hvert ganske matt.

Nivåbrytere

Pumpa i dusjsumpen virket plutselig ikke lenger. Jeg løftet flytebryteren fra Biltema mange ganger opp og ned for å se om det var en dårlig kontakt pga korrosjon på kula som ruller frem og tilbake der inne. Ingenting hjalp. Ved å kortslutte bryteren finner man jo raskt ut at pumpa starter og at det er bryteren som er gåen. Bryteren er tre og et halvt år gammel, og burde vel vare lenger? Den forrige varte så vidt jeg vet 11 år.

Det var jo ikke annet å gjøre enn å kjøpe ny bryter. Den gamle ble åpnet, og det var litt interessant. Jeg trodde kula som rullet inni der ble en del av strømkretsen når bryteren fløt opp. Men nei, kula ruller over en arm på en ganske vanlig mikrobryter, trykker den ned, og slutter kretsen. Nå er det jo slik at det kommer 2 ledninger inn til den bryteren. Disse er forseglet, og det var ikke kommet vann på innsiden av bryterhuset. Det trenger nok litt damp inn likevel, enten langs ledningene eller i forseglingen. Og siden det er en ganske så vanlig bryter som ikke er designet for vått miljø, irrer den. Og så virker den ikke.

Jeg er ikke blant Biltema-haterne, tvert om, Biltema har med sitt utvalg og ganske lave priser gjort mange prosjekter mulig for meg. Men maritime produkter og produkter som tidvis skal være nedsenket i vann, bør konstrueres deretter. Jeg vet jo ikke hvordan andre produsenter lager sine brytere, men man hører jo kula der også på tilsvarende dyrere produkter.  Det finnes vel magnetisk aktiverte mikrobrytere som egner seg for innstøping i plast/epoxy som kunne forlenget levetiden på slike saker som dette betraktelig. Prisen ville vel blitt noe høyere, men med riktig produktinformasjon/reklame burde vel bedre kvalitet bli salgbart?

Innsiden av bryteren

 Irret aktiviseringsmekanisme

Tye-Tec blokker.

Blokker med myke sjakler har virket fristende å bruke. De er lette, skrangler ikke så mye og brukslastene er gjerne høye. Prisene er dessverre også høye. Men med høy pris følger vel god kvalitet? Nja, jeg er ikke så sikker på det lenger når det gjelder Tye-Tec sine blokker. Jeg har brukt Code Blue 45 mm loop block til spinnakerbrasene og annet, både kasteblokkutgaven og standard. Blokkene har en SWL på 1600 kg, hvilket burde holde i massevis.

Jeg opplever dessverre problemer med disse produktene. Myke sjakler (Dyneema) holder ikke hard bruk og belastning i lengden. Jeg begynte for en tid siden å legge egenprodusert strømpe utenpå. På de siste blokkene jeg kjøpte i sommer var det lagt tilsvarende fra produsentens side. Hvilket antyder at holdbarheten er et problem. Og selv med ekstra slitestrømpe går det ikke så lenge før det er hull igjen når blokken brukes mye.

Ellers tåler blokkene dårlig å bli utsatt for vridninger, ser det ut til. Sidevangene er ikke sterke nok. Dersom lina surrer seg rundt blokka på noe vis, og det blir skjev belastning på blokka, vris blokka lett i stykker. 2 blokker jeg har brukt til spinnakerbrasen har gått i stykker. Min konklusjon er at disse blokkene dessverre bare bør brukes der man kan inspisere de ofte. Og det bør ikke være særlig muligheter for vridning. Synd, fordi dette kunne vært bra greier. Skrot? Tja, spørs hvordan de brukes. 

Blokk 1

Blokk 2

Blokk 3

Tillegg februar 2015:

Fra ovenstående:

"Jeg begynte for en tid siden å legge egenprodusert strømpe utenpå. På de siste blokkene jeg kjøpte i sommer var det lagt tilsvarende fra produsentens side. Hvilket antyder at holdbarheten er et problem. Og selv med ekstra slitestrømpe går det ikke så lenge før det er hull igjen når blokken brukes mye."

Når Tye-Tec nå først har begynt å legge på en ekstra slitestrømpe på disse blokkene, kunne de godt valgt et materiale som holder litt bedre. Dette er en av bras-blokkene, ny sommer/høst 2014. Strømpa er slitt ned, slitasje er begynt på dyneema-lina. Bras-blokka på den andre siden hadde stått lenger, men der hadde jeg lagt en strømpe fra en standard line. Den var slitt, men ikke helt gjennom som Tye-Tec-versjonen. Begge blokkene er festet i et "padeye". 

Skrot......?

Sitter her i marinaen på La Gomera og forsøker å oppdatere Navionics kartbrikker. Vi vet ikke helt når vi kan regne med å ha internett med litt brukbar kapasitet igjen. Så det hadde vært greit å få gjort en oppdatering eller to når man husker det, innenfor året som Navionics så generøst gir gratis oppdatering. Men det fungerer bare ikke. Ikke her heller.

Jeg har virkelig inntrykk at det er skrivebordsingeniører og ikke båtfolk som har lagt opp Navionics-regimet. Disse har vel knapt vært noe sted hvor det ikke er skikkelig bredbånd, langt mindre på lengre båttur virker det som. For uten skikkelig bredbånd fungerer det overhodet ikke, det er i alle fall min erfaring. Og knapt da heller, forresten. Vi kjøpte i vinter retten til å bruke et par dager av vår ellers tiltrengte fritid til å slite med å laste ned 3 kartområder, for den nette sum av ca 7000 kr. Dette var mens vi var hjemme, og hadde en ganske normal bredbåndslinje. Nedlastingen ble stadig avbrutt, og fremdriftsberegningen i minutter var helt urealistisk. Hvert minutt var i praksis 5-10 minutter i reell nedlastingstid, hvis nedlastingen da ikke ble avbrutt. Det kan virke som om Navionics sine servere slettes ikke er dimensjonert for den datatrafikken som behøves.

Navionics selger folk retten til å gjøre jobben med kartene selv, via dårlige servere. Deretter kan man få slite med oppdateringene på samme måte.

Det er vel slik at mange av de som kjøper elektroniske båtkart har tenkt seg på tur. Det er jo derfor de trenger kart. Når man er på lang tur, har man som regel ikke tilgang på ordentlig gode nettlinjer. Selv med ekstern internettantenne er kapasiteten i marinaene oftest ganske så begrenset. Og det blir håpløst å laste ned Navionics oppdateringer. Som man altså egentlig har betalt for. Til overmål så kjører Navionics bevegelig reklame på nedlastingssiden, det må da ta ekstra båndbredde fra den nettkapasiteten man har?

Som kunde opplever jeg denne servicen som kategori skrot. For disse dyre produktene burde det finnes et mer stabilt opplegg for nedlasting og oppdatering, slik at man i alle fall over tid får det man skal ha, uten at det blir kontinuerlige avbrudd. 

10-12 slike rapporter etter hverandre etter endeløs venting er ikke bra.

Etter ankomst Karibien er ikke daglig tilgjengelig internett av bedre kvalitet. I alle fall ikke om man, som meg, foretrekker å bruke PC i båten. Jeg liker ikke å ta PC'en i land med jolla pga risiko for fuktighet, sand eller annen uflaks. Så dette er hva man møter ved forsøk på oppdateringer:

"Skrot og dårlige installasjoner"

Jeg har nå skiftet maceratorpumpe (toalettkvern) for n-te gang siden vi ble båteiere for 11 år siden. Og såvidt jeg kan huske har det alltid vært brudd i de gjennomgående messingboltene som har forårsaket lekkasje. Det kan da ikke være bare meg som opplever det som føles som svindel fra Jabsco sin side?
Nye pumper som jeg ikke har gjort noe med varer aldri lenger enn 2 år. Messingboltene ryker. Hvorfor i all verden er disse boltene med tilhørende integrerte muttere i pumpehuset ikke laget i rustfritt stål? Det må da være for at de skal ryke, og at man i beste fall for en selv kjøper repsett, i beste fall for Jabsco kjøper ny pumpe?

Bytte av pumpe dersom du har septiktank, er bokstavelig talt en skikkelig drittjobb. Og hos oss en omfattende jobb også.

Det skal sies at jeg har prøvd kvern fra TMC også, det samme skjedde med den.
I siviliserte farvann nær strender og i marinaer synes vi at vi bør bruke septik for bomeli-bom. Vi vet at langt fra alle båter har dette utstyret, men vi liker altså å tømme et stykke fra land. Kværning gjør prosessen med oppløsning og nedbryting raskere. Det betyr at toalettkværna ofte er i bruk, men det skal den da tåle? 
Lurer altså på om andre opplever det samme. Har ikke hatt tid eller nok nett til å sjekke internettfora for dette.
Nå er det satt inn selvproduserte bolter av gjenget rustfri stålstang, så får vi se hvordan det blir.

3 av 4 messingbolter er røket. Svindel og skrot eller misbruk av utstyr?

"Skrot og dårlige installasjoner"

Ankerkrok er en viktig del av ankringsutstyret. Jeg har prøvd forskjellige løsninger. Først en solid snapsjakkel, men det er jo rimelig innlysende at den ikke er konstruert for slikt. Den var da også en midlertidig løsning. For det er ikke så enkelt å finne noe skikkelig. Wichard har et bra renomme’, men jeg liker ikke kroken deres. Den blir stående delvis på tvers av ankerkjettingen, og dermed er det stort moment som vil dra den skeiv. Når det har skjedd, er den spinkle lille låsesplinten til ingen nytte lenger.  Deretter kan den også falle av. Jeg har prøvd den uten å bli fornøyd, se bilde.

Neste forsøk var en klo kjøpt hos Finisterra. Den får draget på en slik måte at den ikke dras skeiv. Jeg har hørt rykte om at den kan risikere å rettes ut under store belastninger, har ikke lest noe konkret som jeg kan vise til. Men den har i alle fall en mulighet til å falle av ankerkjettingen, siden den ikke har noen låseanordning. Det har skjedd meg. Etter det begynte jeg å bruke et gjenbrukbart buntebånd til å sikre den. 

Nå på turen kom jeg over en tredje krok som jeg ikke har sett før, men som ser lovende ut. Den får draget i en retning den tåler, den kan ikke rettes ut, og den skrus rundt kjettingleddet slik at den ikke kan falle av. Sjakkelbolten kan også sikres. Håper jeg slipper å finne flere modeller nå.

Denne blir vel bra....?

"Skrot og dårlige installasjoner"

Disse svivlene finnes i de fleste båtutstyrsbutikker. Denne er av en dimensjon hvor tilsvarende sjakkel av grei kvalitet ville holdt fint. Den ble brukt i toppen av en spinnaker, og har vel fått sideveis belastning som den nok tåler svært dårlig. Dersom det er fare for sideveis belastning på slike, bør man opp en dimensjon eller to.

"Skrot og dårlige installasjoner"

Under denne tittelen har jeg lyst til å reflektere litt over diverse utstyr som ikke har holdt mål om bord. Og erfaringer med eget arbeid som ikke har vært bra nok.
Det selges enormt med båtutstyr, noe av det er dessverre ikke bra. På den annen side er det jo også mest bra saker, men det bærer litt langt av sted å skulle kommentere alt som virker. Dessverre.

Denne dekkskontakten kan se proff ut, og den virket å være OK under installering for kabler fra solcellepanelene. Den ble installert delvis under biminien, og altså ikke på det mest værutsatte stedet. Det ble lagt ekstra tetningsmasse i toppen og rundt bunnpakning. 

Likevel irret det skikkelig inne i disse kontaktene, og jeg vil overhodet ikke anbefale dem utendørs på båt. Irringen skaper fort høy motstand og brannfare. I tillegg til at f.eks, som hos oss, at solcellepanelene ikke leverer strøm.

I tillegg har jeg endelig lært at det ikke nytter å bruke annet enn fortinnet kabel til utstyr som ligger utsatt til. Og dersom kabelen først er irret, er det umulig å få loddetinn til å sitte. For øvrig er det messing inne i dekkskontakten, som nok vil irre uansett hvilken kabel som brukes. 

Stein:

Historien om VHF-en.

Originalt var det installert en SIMRAD VHF-radio fra 2000-tallet. Den har vært reparert en gang, skifte av en såkalt PROM. Den høsten langturen ble planlagt, var den så å si død igjen, knapt et pip å høre på den. Et bytte passet egentlig bra, for vi ønsket å ha en mer moderne VHF med muligheter for digital sending av nødmelding og posisjon.

En Standard Horizon GX1600 ble innkjøpt, samtidig med en håndholdt, vanntett og flytende Standard Horizon  HX851E. Sistnevnte har også egen GPS. Men så var det å takle at man ønsker maksimum rekkevidde både på AIS-enheten (Automatisk identifikasjonssystem for skipstrafikk) og VHF-radioen. Det betyr i praksis at antenna bør være i mastetoppen. En VHF antenne fantes jo der fra før. En til ville kreve mye jobb med trekking av kabel innvendig fra båten til mastetoppen. I den banen er det ganske fullt av kabler fra før, og ganske så trangt. Løsningen ble dermed en såkalt antennesplitter, en boks som gjør at begge enheter kan bruke den samme antenna. Si-Tex i USA markedsfører en såkalt «no-loss» modell, som altså skal klare å unngå at det blir signaltap på grunn av denne delingen.

På grunnlag av dette ble antennesplitter og AIS innkjøpt fra USA. Og montert i februar 2014 sammen med ny VHF. Men den nye VHF-en var ganske skral viste det seg. Ved testing mellom håndholdt og stasjonært sett var det nærmest umulig å få god kommunikasjon. Men AIS-mål fikk vi inn, i alle fall noen i Leangbukta. Men vi burde vel fått noe mer?

Nå ble VHF-antenna mistenkt. Kanskje var SIMRAD-en ikke dårlig likevel? Imidlertid var det så mange andre presserende gjøremål innen turforberedelser at VHF fikk vente, den håndholdte var tilgjengelig og AIS mål rett ved fikk vi jo også.

Ny VHF antenne ble innkjøpt et godt stykke ut i mai, og det nærmet seg planlagt avreisedato første juni. Så en av de siste dagene i mai ble det tur i mastetoppen. Den gamle antenna var selvfølgelig av en type som ikke hadde skrukobling, så dette måtte også ordnes der oppe i mastetoppen. Under det arbeidet viste det seg at coax-kabelen var en del korrodert, men det var jo bare å kutte det verste, montere og se hvordan det fungerte.

Det fungerte ikke så bra. Alt var egentlig som før. Helt ny antenne var ikke løsningen. Vel, vi hadde jo altså den håndholdte….

Den fikk gjøre jobben. Som den gjorde nedover den første delen av turen. Neste mistenkte var coax-kabelen. På Navytech, Høvik i Oslo, hadde de sagt at siden jeg hadde tynn og gammel coax-kabel, kunne det godt være et problem med korrosjon. Jeg fikk tak i Coax av god kvalitet i Nederland, og mens vi ventet bort kuling i Oostende ble jobben med bytte av kabel gjort. Under svette og besvergelser, kabelbanen var egentlig full, og den nye gode kabelen mye tykkere enn den gamle. Det var så vidt vi ikke måtte gi opp.

Under arbeidet med å sette på koblinger, fikk jeg til min store forskrekkelse se at den gamle coax-en var klipt rett av! Ikke rart VHF-en var dårlig. Hvordan det kunne ha skjedd er fremdeles noe av en gåte. Det er ingen andre enn meg selv som kan ha gjort det. Eneste mulige forklaring er at den har vært mistatt for en annen kabel under annet arbeid. Så ny VHF antenne og coax var egentlig ikke helt nødvendig. Trøsten var at den gamle coax-en var korrodert. Og at dersom kabelen skulle byttes, så måtte antenna også byttes. Så det så.

Nå skulle det i alle fall bli sving på sakene. Og det ble bedre. Men ble det egentlig så veldig mye bedre? AIS hadde fått veldig bra rekkevidde. Men det var et eller annet med VHF-en. Vi har egentlig ikke vært så veldig flinke til å bruke VHF mens vi har brukt båten hjemme. Mye støy og skrål når en egentlig vil nyte den relative stillheten under seilingen og opplevelsene på sjøen og i havn. Så den var egentlig bare på noen ganger under litt dårlig vær. Erfaringsgrunnlaget med hensyn til rekkevidde og kvalitet var derfor noe spinkelt. Siden det også var mye annet å ta seg av, fikk den håndholdte fremdeles ta jobben langs kystene.

Neste mistenkte i rekken var nå kabelen mellom VHF-radioen og antennesplitteren. Den ble byttet, litt ønsketenking var det vel som gjorde at det ble oppfattet som positivt. Men det ble egentlig ikke bedre.

I Nord-Spania var vi på et sted med mye VHF-trafikk, og det ble mulig å gjøre en test på diverse frekvenser. VHF-en ble kjørt utenom den nye splitteren, og sammenlignet med den håndholdte. Da mottok den mye bedre enn den håndholdte. Med splitteren innkoblet var den håndholdte mye bedre. Hva var dette? «No-loss» splitter? Det måtte være noe galt med den, selv om den var helt ny. AIS ble nå koblet om til en liten nød-antenne, og VHF-en fikk hovedantenna.

Si-tex ble kontaktet og saken forklart. De svarte at de kunne bytte den på garanti. Ikke så enkelt når man ikke lenger har en adresse man bor på. Så jeg måtte foreslå å få den sendt ekspress til marinaen i Cascais i Portugal hvor jeg kunne hente den. Det var OK, men forsendelseskostnader utenom USA var ikke dekket av garantien.

Vi kom litt senere enn antatt til Cascais, og hva som skjedde der er dekket annetsteds i bloggen. Kostnadene beløp seg nok totalt til omtrent det samme som nykjøp. Men ny splitter ble det. Den virker bra. Og endelig er et halvt år med VHF-problemer sannsynligvis til ende.

Det ble så mye styr og kostnader med splitterforsendelsen fra USA at Si-Tex lot meg slippe å sende den gamle tilbake. Jeg skulle til å kaste den, men tenkte at koblingspunktene kanskje var bra reservedeler til coax kablingsprosjekter. Derfor skrudde jeg den opp. Og fant at en coax-kabel var løs fra kretskortet der inne. Litt uflaks skal man vel ha av og til……