E-post vær

(Utgangspunktet for meg er PC)


GRIB-filer er nyttige på korte og lange turer. Lett tilgjengelige dersom du har internett. Er linjen skikkelig smalbånd, kan det være verd å prøve å få informasjon via e-post. Det krever lite nett, og brukes mye på satelittkommunikasjon.
Mange blir ledet inn i betalingstjenester, men det finnes gratis muligheter som er bra også. 

Saildocs får jeg alltid svar på. Her dreier det seg om kun GRIB filer.

Prøv å send til:       query@saildocs.com

ikke noe emne, og

send gfs:14N,15N,60W,62W   (send kun dette)

(Det har vært en feil med denne koden. Beklager hvis noen har prøvd den og fått feilmelding. Kolon er nå satt inn, skal funke.)

Du får ganske raskt svar tilbake med en GRIB fil, mindre enn en kB. Den dekker ca De Små Antillene.
Filen kan brukes i Open CPN (musepeker gir interpolering), qtvlm (bra interpolering), PC plotter og sikkert mange flere programmer.
Det finnes mange muligheter innen Saildocs. En liten vitenskap her. 




Prøv å send til:      ftpmail@ftpmail.nws.noaa.gov

ikke noe emne, og

open
cd fax
get PYEA11.TIF
quit

Værkartene som du får er ca 34 kB. Jeg opplever ikke 100% tilbakesvar her. Men de lover ikke det heller, opp til en time å vente skrives det. Men det ser ut som svaret kommer ganske raskt om du får noe.
Det finnes enormt mange kart å velge mellom. En liten vitenskap her også.

                             
                                         GRIB Qtvlm

                                             GRIB Open CPN

                                        Typisk værfax kart.

Nedenforstående var riktig i Turks and Caicos. Etter å ha seilt i Bahamas noen uker, ville vi på ingen måte vært uten Explorer-kartene. Det ville vært enormt begrensende.




Explorer Chartbook

Vi har latt oss fortelle av medseilere, (og har jo også sett i reklame) at i Bahamas må man ganske enkelt bare ha Explorer - kart i papir. Man får ikke de samme detaljene med plotter. 

OK, så kjøpte vi Explorer Chartbook for Bahamas på nett og klarte å få kartene sendt til St.Thomas.
Men da vi begynte å bruke dem i Turks and Caicos, var de egentlig ganske skuffende. For vi opplever det omvendt. Vi får flere detaljer og flere dybdepunkter på plotteren. Det finnes en del annen bra informasjon i disse kartbøkene også, riktignok, men vi hadde jo kjøpt Cruising Guide fra før, og der finnes jo det samme.
Vi har Navionics kart på plotteren. Der finnes også mesteparten av de anbefalte rutene i grunt farvann som vises i Explorer-kartene. Det sies vel at Navionics-kartene ikke er 100% riktige overalt, men alle som publiserer kart tar forbehold, og skriver at man ikke må navigere på grunnlag av disse alene.

Har man Cruising Guide og bra plotterkart, ser det ut til at Explorer-kart er en unødvendig utgift. OBS, se under!

Bildene er kanskje ikke tydelige nok, men Navionics gir flere dybdepunkter enn Explorer. Verdifullt i grunne farvann, selv om man ikke kan stole 100% på dem.


Oppdatering feb 2016:

Når vi har vært en stund i selve Bahamas, så finner vi at erfaringen fra Turks and Caicos ikke stemmer lenger. Vi ser at det er mange steder og ankringsplasser som hadde vært litt vel spennede å våge seg inn i uten Explorer - kartene. Explorer gir anbefalte ruter inn til grunne områder med bra dybdedata. Nå er vi glade for at vi har dem :).

 MER OM ANKRING

Forheksede ankerplasser…?

Noen steder oppfører båten seg uventet og merkelig under ankring. Kombinasjonen vind og strøm kan gi underlige bevegelser. Ved South Caicos ankret vi over grunt vann et sted hvor vi dermed kunne forvente noe tidevanns-strøm. Hovedregelen er jo at strømmen vinner over vinden. Så kan man jo la båten og ankerkjettingen drifte med strømmen hvis det er bunnforhold og plass til det, eller sette opp med to anker og ankerliner (Bahamian moor). Den siste løsningen krever jo litt ekstra styr, så de fleste bruker den ikke hvis de ikke må. Plass og greie bunnforhold hadde vi. Da tidevannet kom, rettet båten seg inn mot strømmen som forventet. Med hekken rett opp i vinden. Men den drev ikke avgårde med strømmen. Vinden var ganske moderat, men likevel dyttet den båten opp mot strømmen slik at båten kjørte over ankerkjettingen og tidvis dreide i andre retninger og også gjorde piruetter. Ankerkjettingen ble liggende som en krøll i området rundt båten. Det var ikke store krefter i sving, så ikke noe stort problem, men uvanlig og underlig å observere.

På svai med vinden i hekken.

Ankring under forhold med svell.

Da vi skulle ankre i ly av en liten øy, så vi at det var noe svell i ankerområdet. Men ikke verre enn at det var helt akseptabelt. Lange svell er bedre enn bølger. Som de fleste andre så bakker vi alltid ankeret fast. Bruker et tau med krok for å avlaste ankervinsjen når det dras til, som en kort rykkdemper. Hanefoten festes så etterpå. Samme prosedyre denne gang. Ikke så smart. Da ankerkjettingen var bakket stram, kom det svell og løftet båten. Pang! Der røyk avlastingstauet, og en meter kjetting raste ut. Bra vi hadde rykkdemper, selv om den røyk. Ankerbeslaget var uskadd. Heretter drar vi fast etter at hanefoten er satt på når det er svell.

(Grunnen til at vi ikke setter hanefoten på først under normale forhold, er jo at det blir mere jobb dersom vi ikke får feste eller vil ankre om av andre årsaker.)

Hva er topplading?

Batterilading er et tema som er overraskende omfattende. Særlig etter at mange «nye» konsepter har kommet de siste årene. (Nye står i anførselstegn fordi AGM,  sealed gel og lignende fremdeles er bly/syre batterier. Men det finnes jo helt nye saker også, som LiFePO4.)

Selv har vi den eldste teknologien som er tilgjengelig. Åpne bly/syre. Noen påstår det er de mest kostnadseffektive. Andre sverger til nyere konsepter.

Blybatterier trives godt med å være fullt oppladet. Og mistrives med å være utladet. Det går visstnok an å beregne et batteriliv på grunnlag av såkalte sykluser, utladninger og oppladinger. Batterilivet består av et visst antall slike. Dersom man legger dette til grunn, er langturseiling ofte drepen for batteriene. Hjemme står de ofte lenge perioder på «float» lading, og misbrukes kun i kortere perioder i sommersesongen med diverse sykluser. Men også da er landstrøm rimelig lett tilgjengelig, noe som sørger for toppladingen som batterier trenger. På langtur er misbruket konstant dersom man ikke har usedvanlig bra ladesystem, mange solcellepaneler og vindgenerator samt hydrogenerator og diesel/bensingenerator som man er villig til å bruke mye. Det jeg  benevner «misbruk» er at batteriene tappes mye ned nesten hver natt, noe som tilsier at det blir en syklus med utlading og bare delvis opplading hvert døgn. Altså ikke lading helt til topp igjen hver gang.

For topplading er krevende å få til. Når batteriene nærmer seg fulle, kreves det mye ladetrykk for å få inn den siste viktige toppladingen. Dersom den ikke kommer, blir det sulfatering og kapasitetstap i batteriene. Når jeg studerer laderegulatorer, så er de jeg har sett på satt opp for å kjøre lading på 14,2V-14,5V i et par timer dersom det er nok strøm tilgjengelig til det. Deretter senkes spenningen til  ca 13,2V-13,8V. For å hindre koking og gassing av batterisyra.

Jeg lurer litt på hva langturfolket bruker som definisjon på fulladede batterier. 100% på en batterimonitor? 12,7V hvilespenning? (Batteriene er alltid i bruk, så hvilespenning ser man vel aldri?). 14,4V oppnådd på topp ladespenning? Jeg bruker det siste, dersom ca 14,4V har stått i minst et par timer.

Egentlig har jeg lyst til å kjøre toppspenningen i enda lenger tid. De fleste laderegulatorer tillater ikke det. (Det kan være en mulighet å ta strømmen og «resette» på den måten). På vindgeneratoren har vi en litt «Reodor» regulator hvor man manuelt kan sette Bulk og Absorb spenning. Det gir muligheter for litt ekstra trykk. Det trengs som sagt en del strøm til dette. Og etter litt tid på høy spenning, så vil ikke solcelleregulatoren være med på  å hjelpe mer. Så det er bare når det er mye vind at vi klarer å kjøre batteriene litt ekstra. Har lyst til å justere opp til 14,5-14,6V også, men prøver å se an litt først. Skadelig med så høy spenning?

Komponentregulator med fjernstyring av ON/OFF på vindgenereator.

For det skal jo være bra for batteriene å få et lite «oppkok» av og til? Det hjelper visstnok til med å forhindre sulfatering?  Det finnes jo såkalt Equlization prosedyre for slikt, litt komplisert sådan, som krever tilgang til nok strøm. Det gjelder kanskje mest åpne bly/syre batterier. En fordel med disse er jo at man kan holde kontroll med batterisyrenivået og etterfylle det som gasser bort.    

Vi har dessverre også litt for små batterier i forhold til forbruk. 4x100 Ah. Men i Karibien får man ikke uten videre kjøpt det man helst vil ha. Batteripolenes posisjon og batterikassenes utforming spilte også inn for oss. Men etter bare et års bruk, synes jeg at kapasiteten er merkbart redusert. Uunngåelig dersom man ikke vil gå en time eller to på motor (eller kjøre aggregat) hver dag?