E-post vær

(Utgangspunktet for meg er PC)


GRIB-filer er nyttige på korte og lange turer. Lett tilgjengelige dersom du har internett. Er linjen skikkelig smalbånd, kan det være verd å prøve å få informasjon via e-post. Det krever lite nett, og brukes mye på satelittkommunikasjon.
Mange blir ledet inn i betalingstjenester, men det finnes gratis muligheter som er bra også. 

Saildocs får jeg alltid svar på. Her dreier det seg om kun GRIB filer.

Prøv å send til:       query@saildocs.com

ikke noe emne, og

send gfs:14N,15N,60W,62W   (send kun dette)

(Det har vært en feil med denne koden. Beklager hvis noen har prøvd den og fått feilmelding. Kolon er nå satt inn, skal funke.)

Du får ganske raskt svar tilbake med en GRIB fil, mindre enn en kB. Den dekker ca De Små Antillene.
Filen kan brukes i Open CPN (musepeker gir interpolering), qtvlm (bra interpolering), PC plotter og sikkert mange flere programmer.
Det finnes mange muligheter innen Saildocs. En liten vitenskap her. 




Prøv å send til:      ftpmail@ftpmail.nws.noaa.gov

ikke noe emne, og

open
cd fax
get PYEA11.TIF
quit

Værkartene som du får er ca 34 kB. Jeg opplever ikke 100% tilbakesvar her. Men de lover ikke det heller, opp til en time å vente skrives det. Men det ser ut som svaret kommer ganske raskt om du får noe.
Det finnes enormt mange kart å velge mellom. En liten vitenskap her også.

                             
                                         GRIB Qtvlm

                                             GRIB Open CPN

                                        Typisk værfax kart.

Nedenforstående var riktig i Turks and Caicos. Etter å ha seilt i Bahamas noen uker, ville vi på ingen måte vært uten Explorer-kartene. Det ville vært enormt begrensende.




Explorer Chartbook

Vi har latt oss fortelle av medseilere, (og har jo også sett i reklame) at i Bahamas må man ganske enkelt bare ha Explorer - kart i papir. Man får ikke de samme detaljene med plotter. 

OK, så kjøpte vi Explorer Chartbook for Bahamas på nett og klarte å få kartene sendt til St.Thomas.
Men da vi begynte å bruke dem i Turks and Caicos, var de egentlig ganske skuffende. For vi opplever det omvendt. Vi får flere detaljer og flere dybdepunkter på plotteren. Det finnes en del annen bra informasjon i disse kartbøkene også, riktignok, men vi hadde jo kjøpt Cruising Guide fra før, og der finnes jo det samme.
Vi har Navionics kart på plotteren. Der finnes også mesteparten av de anbefalte rutene i grunt farvann som vises i Explorer-kartene. Det sies vel at Navionics-kartene ikke er 100% riktige overalt, men alle som publiserer kart tar forbehold, og skriver at man ikke må navigere på grunnlag av disse alene.

Har man Cruising Guide og bra plotterkart, ser det ut til at Explorer-kart er en unødvendig utgift. OBS, se under!

Bildene er kanskje ikke tydelige nok, men Navionics gir flere dybdepunkter enn Explorer. Verdifullt i grunne farvann, selv om man ikke kan stole 100% på dem.


Oppdatering feb 2016:

Når vi har vært en stund i selve Bahamas, så finner vi at erfaringen fra Turks and Caicos ikke stemmer lenger. Vi ser at det er mange steder og ankringsplasser som hadde vært litt vel spennede å våge seg inn i uten Explorer - kartene. Explorer gir anbefalte ruter inn til grunne områder med bra dybdedata. Nå er vi glade for at vi har dem :).

 MER OM ANKRING

Forheksede ankerplasser…?

Noen steder oppfører båten seg uventet og merkelig under ankring. Kombinasjonen vind og strøm kan gi underlige bevegelser. Ved South Caicos ankret vi over grunt vann et sted hvor vi dermed kunne forvente noe tidevanns-strøm. Hovedregelen er jo at strømmen vinner over vinden. Så kan man jo la båten og ankerkjettingen drifte med strømmen hvis det er bunnforhold og plass til det, eller sette opp med to anker og ankerliner (Bahamian moor). Den siste løsningen krever jo litt ekstra styr, så de fleste bruker den ikke hvis de ikke må. Plass og greie bunnforhold hadde vi. Da tidevannet kom, rettet båten seg inn mot strømmen som forventet. Med hekken rett opp i vinden. Men den drev ikke avgårde med strømmen. Vinden var ganske moderat, men likevel dyttet den båten opp mot strømmen slik at båten kjørte over ankerkjettingen og tidvis dreide i andre retninger og også gjorde piruetter. Ankerkjettingen ble liggende som en krøll i området rundt båten. Det var ikke store krefter i sving, så ikke noe stort problem, men uvanlig og underlig å observere.

På svai med vinden i hekken.

Ankring under forhold med svell.

Da vi skulle ankre i ly av en liten øy, så vi at det var noe svell i ankerområdet. Men ikke verre enn at det var helt akseptabelt. Lange svell er bedre enn bølger. Som de fleste andre så bakker vi alltid ankeret fast. Bruker et tau med krok for å avlaste ankervinsjen når det dras til, som en kort rykkdemper. Hanefoten festes så etterpå. Samme prosedyre denne gang. Ikke så smart. Da ankerkjettingen var bakket stram, kom det svell og løftet båten. Pang! Der røyk avlastingstauet, og en meter kjetting raste ut. Bra vi hadde rykkdemper, selv om den røyk. Ankerbeslaget var uskadd. Heretter drar vi fast etter at hanefoten er satt på når det er svell.

(Grunnen til at vi ikke setter hanefoten på først under normale forhold, er jo at det blir mere jobb dersom vi ikke får feste eller vil ankre om av andre årsaker.)

Hva er topplading?

Batterilading er et tema som er overraskende omfattende. Særlig etter at mange «nye» konsepter har kommet de siste årene. (Nye står i anførselstegn fordi AGM,  sealed gel og lignende fremdeles er bly/syre batterier. Men det finnes jo helt nye saker også, som LiFePO4.)

Selv har vi den eldste teknologien som er tilgjengelig. Åpne bly/syre. Noen påstår det er de mest kostnadseffektive. Andre sverger til nyere konsepter.

Blybatterier trives godt med å være fullt oppladet. Og mistrives med å være utladet. Det går visstnok an å beregne et batteriliv på grunnlag av såkalte sykluser, utladninger og oppladinger. Batterilivet består av et visst antall slike. Dersom man legger dette til grunn, er langturseiling ofte drepen for batteriene. Hjemme står de ofte lenge perioder på «float» lading, og misbrukes kun i kortere perioder i sommersesongen med diverse sykluser. Men også da er landstrøm rimelig lett tilgjengelig, noe som sørger for toppladingen som batterier trenger. På langtur er misbruket konstant dersom man ikke har usedvanlig bra ladesystem, mange solcellepaneler og vindgenerator samt hydrogenerator og diesel/bensingenerator som man er villig til å bruke mye. Det jeg  benevner «misbruk» er at batteriene tappes mye ned nesten hver natt, noe som tilsier at det blir en syklus med utlading og bare delvis opplading hvert døgn. Altså ikke lading helt til topp igjen hver gang.

For topplading er krevende å få til. Når batteriene nærmer seg fulle, kreves det mye ladetrykk for å få inn den siste viktige toppladingen. Dersom den ikke kommer, blir det sulfatering og kapasitetstap i batteriene. Når jeg studerer laderegulatorer, så er de jeg har sett på satt opp for å kjøre lading på 14,2V-14,5V i et par timer dersom det er nok strøm tilgjengelig til det. Deretter senkes spenningen til  ca 13,2V-13,8V. For å hindre koking og gassing av batterisyra.

Jeg lurer litt på hva langturfolket bruker som definisjon på fulladede batterier. 100% på en batterimonitor? 12,7V hvilespenning? (Batteriene er alltid i bruk, så hvilespenning ser man vel aldri?). 14,4V oppnådd på topp ladespenning? Jeg bruker det siste, dersom ca 14,4V har stått i minst et par timer.

Egentlig har jeg lyst til å kjøre toppspenningen i enda lenger tid. De fleste laderegulatorer tillater ikke det. (Det kan være en mulighet å ta strømmen og «resette» på den måten). På vindgeneratoren har vi en litt «Reodor» regulator hvor man manuelt kan sette Bulk og Absorb spenning. Det gir muligheter for litt ekstra trykk. Det trengs som sagt en del strøm til dette. Og etter litt tid på høy spenning, så vil ikke solcelleregulatoren være med på  å hjelpe mer. Så det er bare når det er mye vind at vi klarer å kjøre batteriene litt ekstra. Har lyst til å justere opp til 14,5-14,6V også, men prøver å se an litt først. Skadelig med så høy spenning?

Komponentregulator med fjernstyring av ON/OFF på vindgenereator.

For det skal jo være bra for batteriene å få et lite «oppkok» av og til? Det hjelper visstnok til med å forhindre sulfatering?  Det finnes jo såkalt Equlization prosedyre for slikt, litt komplisert sådan, som krever tilgang til nok strøm. Det gjelder kanskje mest åpne bly/syre batterier. En fordel med disse er jo at man kan holde kontroll med batterisyrenivået og etterfylle det som gasser bort.    

Vi har dessverre også litt for små batterier i forhold til forbruk. 4x100 Ah. Men i Karibien får man ikke uten videre kjøpt det man helst vil ha. Batteripolenes posisjon og batterikassenes utforming spilte også inn for oss. Men etter bare et års bruk, synes jeg at kapasiteten er merkbart redusert. Uunngåelig dersom man ikke vil gå en time eller to på motor (eller kjøre aggregat) hver dag?

Jeg har reflektert litt over kvaliteten på billige solcellepaneler her før. Dette er bare en liten oppfølger som fremdeles tilsier at «Cheap China» ikke holder så lenge.

Dette 80W panelet ble, bare som en kuriositet,  kjøpt av den nå ganske «renommerte» Enrique i Puerto Rico, Gran Canaria høsten 2014. Han fremstilte det aldri som noe kvalitetsprodukt.  Det er nå altså litt over et år gammelt. Det er matt, og diverse laminerte plastlag løsner.

Har ikke målt hvor mye, men det virker som om det leverer noe strøm. Enn så lenge. 250€ er vel ikke så dyrt for et såpass stort panel, men når det ikke tåler maritim bruk, blir det jo en dårlig investering. Men det er jo ikke bare greit å velge alternativt heller. Båtutstyrsbutikkene nedover «melkeruta» ligger som regel ikke med slikt på lager, det koster ekstra tid og penger å bestille om de over hode kan levere noe. Direkte fra nett er heller ikke enkelt når man er ute på tur, igjen må man enten planlegge svært godt eller ligge og vente på leveranse. Og i bakgrunnen lurer diverse stivbeinte tollmyndigheter som kan gjøre livet surt i ukesvis for en stakkars seiler. I tillegg til at de skal ha penger.

Moralen er. Ha dette mest mulig i orden før avreise. Som det meste annet.

Cheap China er skrot som kan brukes i en begrenset periode.

Kjøleskap.



Det er vel ikke så mange langturbåter av en viss størrelse som ikke har kjøleskap lenger. Det går vel heller andre veien, nå for tiden er det også en del normale båter som har fryseboks.

Plass er en faktor, energiforbruk en annen. Siden en langturbåt ligger mye i havn, blir det gjerne kjøleskapet som er den største energiforbrukeren over tid. Hos oss er kjøleskapet ganske krevende i forhold til de solcellepanelene og den vindgeneratoren vi har. Det er vel ikke av den mest effektive typen i utgangspunktet, Det burde vel kanskje vært vannavkjølt. Selv om sjø og vanntanker holder 27-28 grader her i Karibien.

Jeg har prøvd å ta en del grep for å øke effektiviteten. Isolere ekstra med skumplater langs sider og bunn. Til og med lagt en ekstra skumplate utenpå døra. Før avreise ble det satt inn en sirkulasjonsvifte på toppen av skapet. Den går når kjøleskapet går og skal øke ventilasjonen bak kjøleskapet. Luftegitterne er tatt bort for å øke størrelsen på hullene som slipper luft inn og ut av kabinettet kjøleskapet står i. Til tross for alt dette så har kjøleskapet gått døgnet rundt i et år. Har ikke slått seg av, jobbet og jobbet med nedkjøling. Det kreves jo en del av det også, veldig mye drikkevarer skal ned fra 30 grader til deilig iskaldt. Da går det mye energi. Over 40W konstant. Minst en kilowatttime i døgnet. 

Ofte har kjøleskapet ikke engang klart å komme ned i den temperturen det blir satt på. Så nå gjorde jeg for en måneds tid siden nok et forsøk til på å forbedre effektiviteten. Enda en PC-vifte ble montert, denne gangen under varmevekslingsgitteret bak på kjøleskapet. Koblet på samme måte som den første. Og et lite under skjedde. Etter litt stoppet kjøleskapet en liten stund slik som man er vant til at det skal være. Det er vanligvis ikke så lenge, men indikerer i alle fall at den innstilte temperaturen er oppnådd, og så sparer det litt energi. Og så kan jeg jo håpe at det blir veldig bra effekt når vi kommer til kjøligere områder.

Jeg har ikke helt mistet troen på moderne sjakkel- og løkketeknologi av dyneema etc, men man må ikke glemme ulempene. De nye sterke linene tar jo skade av UV-stråling, og svekkes dersom de ikke er beskyttet av en ytre hams. En annen sak er at det kan være vanskelig å avgjøre om de nærmer seg bruddgrense. Jeg opplever at syrefast stål ikke er på langt nær så sterkt som normalt stål. Men det er seigere, og kan gi en god pekepinn på når lasten blir for stor. Der liner og sprøtt stål bare plutselig ryker, vil seigere materialer først deformeres. Og gi et varsel om at dette går ikke bra.

 

Bolten bøyd og ringen strukket etter for stor belastning. For små saker til å holde i forbindelse med reveliner.

Dette er to like 6mm sjakler. Den ene er brukt på en blokk i forbindelse med bomvangen. 

En rimelig klar indikasjon på at dimensjonen må opp. Det er brukt Dyneema line, som jo har holdt. Men uvisst med hvilke marginer.

Det syrefaste utstyret her kan nok ikke kalles skrot, selv om det kanskje er i mykeste laget. Dette må gå på kontoen for dårlige installasjoner.

Finner senere i mine notater at disse sjaklene, Watski 14745-0006, har en oppgitt bruddstyrke på 1700kg, arbeidslast på kun 425kg. Drar man skikkelig til med en 40-vinsj, kan man vel utøve drag på borti 1 tonn.

Vil ankeret resette seg?

Det har vært gjort utallige tester av forskjellige typer ankere. Selv om alle ikke gir samme konklusjon, er slike tester nyttige. I de siste årene er det kommet til en del nye produsenter som har scoret godt under testing.

Et av kriteriene som ofte testes er evnen til å sette seg igjen når vinden og draget dreier. Man må vel da gå ut i fra at ankerkjettingen blir snudd pent 180 grader, og at det blir dratt på nytt. Mange av de nye ankerene viser bedre egenskaper enn klassikerne også her.

Vi har hatt et av de mer moderne ankerene i noen år, og har vært svært fornøyd når vi sammenligner med det gamle med hensyn til evnen til å sette seg. Vi har også vært overbevist om at evnen til å resette seg når vinden dreier har vært god, selv om vi ikke har erfart slike forhold særlig ofte. Nå er mye av overbevisningen borte. Båten «dragget» ankeret første gang i English Harbour, Antigua, under ganske spesielle forhold. Varierende vind og strømmer. (Ref hovedbloggen). Ankerkjettingen tvinnet seg rundt ankeret, og forhindret resetting. De spesielle forholdene gjorde at vi gikk ut i fra at det skulle mye til at det skjer igjen.

Forholdene da vi nylig gikk inn til Deshaies i Guadeloupe var noe uvanlige, med relativt svak vestavind inn bukta. Vinden er vel 99% østlig eller varierende ut fra østlig fremherskende vind. Det ble valgt å kjøre fast ankeret ut i fra vestlig vind, alle de andre båtene lå i forhold til den. Så fikk ankeret snu seg når østavinden kom tilbake. Dybde ca 10 meter, totalt utlagt kjetting inkludert hanefot  36-37 meter. Østavinden kom tilbake, relativt stabil i retning, og alt virket OK. På en svømmetur dagen etter kunne man se at ankeret faktisk ikke hadde snudd seg, men lå et stykke ned i sanden med kjettingen 180 grader «feil». Som vel også er utgangspunktet for en test. I etterpåklokskapens navn kan man nok si at det dermed ville vært naturlig å bakke ankeret inn på nytt. Men det er jo ikke alltid man kan få sett på ankeret eller være om bord ved vindskift, og vi har altså hatt stor tiltro til dets egenskaper.

Lenger utpå dagen registrerte vi så fart i forhold til de andre båtene. Ny dregging var et faktum. Det største sjokket kom imidlertid da ankeret kom opp. Kjettingen lå knytt rundt ankeret, og det ville aldri ha resatt seg. Ut bukta var dybden raskt økende. Ankerets tyngdepunkt og balanse gjorde det faktisk svært vanskelig å få opp knuten. Dessverre så det også ut til at to små «vinger» (se bilde) med tilhørende kant var med på gi kjettingen feste rundt ankeret.

 

 

Videre bidragende til at ankerkjettingen satt såpass fastsurret, i tillegg til ankerets tyngdepunkt og balanse, var trolig en liten sjakkel festet i hullet for tripline. Den hindret at kjettingen kunne skli forbi da jeg prøvde å løsne, men sannsynligvis ville det ikke hindret knuten selv om den ikke hadde vært der.

Vi syntes ikke båten hadde dreid skremmende mye siden vi sjekket ankeret, så fenomenet var en overraskelse med tanke på de rådende forhold. Nå skal jo sjakkelen bort, og ny vurdering av svivel foretas. Det er vel ikke sikkert at svivel ville bidratt til å hindre knuten heller, men kanskje.

Nattesøvnen under varierende vindforhold blir vel ikke den samme på en stund. 

Seilduk for langtur?

Som nevnt i hovedbloggen ser genoaen ikke til å ville ha den livslengde som vi hadde forventet. Det er nå 4 år siden levering, og den har i rettferdighetens navn vært brukt mer enn hva normale turseilere gjør. Og selvfølgelig blir det noen økter i sterk vind også.

Det var ikke lett å velge duk den gangen, og vil ikke bli det neste gang heller. EPEX Platinum TD Aramid/Taffeta (..."har taffeta, tynn vevd duk, på begge sider for økt riv styrke".) holdt altså ikke imponerende lenge. (3 års garanti mot delaminering). Den er i tillegg ganske dyr. Annen duk, som enkel Dacron ville holdt mye lenger. Men formstabiliteten skal jo være heller dårlig, noe som etter hvert går utover ytelsen. Og det er jo faktisk viktig med effektive seil når man skal langt også.

Storseilet er i noe som heter Trioptimal Sandwich DC77/66. Den ville sikkert vært bedre i en langturgenoa også. Men tyngre. Begge spesifikasjonene er fra Elvstrøm. Storseilet ser ut til å klare seg bedre enn genoaen. Rent form-messig er seilene etter min ringe vurdering bra sydd, kanskje spesielt genoaen, som har stått riktig bra hittil. Storseil er vanskeligere å få skrukkefrie pga at spilespenningen ikke passer til alle forhold.

Det er litt alarmerende at riftene stort sett er oppstått der seilet var brettet ved leveranse. De få gangene vi har brettet det sammen har vi naturlig nok brettet likedan. Men noen sammenbrettinger bør vel et seil tåle?

Taffeta/aramid kan vel ikke kalles skrot, men det ser heller ikke ut til å egne seg til langtur eller ha god holdbarhet.

 

 

 

Autopilot type Reodor Felgen.

 

 

Vi er et ganske "shorthanded" mannskap, og er svært avhengige av å ha en tredjemann på laget.
Vår autopilot Raymond er ganske ny og burde holde ut en stund, men skrekkscenariet er at han går til streik langt til havs.
Det vil bli slitsomt. Så vi har anskaffet, montert og så smått testet Reodor. Han er oppkalt etter herr Felgen, siden utseendet kan dra tankene noe i den retning. En enkel sjel, men lett å demontere og stue unna. Det er meningen at han for det meste skal ha stand-by tjeneste i et skap. Men på lengre krysninger er det nok greit at han står på vakt ferdig montert. Produsent er CPT autopilots.


 

 

Siden langturen har vært i tankene en stund, har også diverse sikkerhetsdingser og installasjoner vært vurdert mht tyveri og innbrudd. En av ideene har vært å koble en programmerbar tidsinnstilt bryter til en av lampene i salongen. Ved at lyset kommer på av og til om kvelden og natta skaper man et inntrykk av aktivitet på båten, enten man sover eller er borte.

Før avreise kjøpte jeg derfor på eBay en billig 12V programmerbar bryter (Cn101A). Men det å få til et pent og brukervennlig opplegg for å styre en av lampene har vært en terskel som har hindret gjennomføring. Men det enkleste er ofte det beste. Et enklere konsept slo plutselig ned i hodet. Det tok bare 15-20 minutter å lodde det sammen.

Jeg har med en tape-remse med LED-pærer som kan klippes til ønsket antall, 3 av gangen. Kan også kjøpes på eBay. I tillegg hadde jeg en vanlig kontakt for sigarettenneruttak liggende. Og det var det, i prinsippet ferdig.

Bare å ha liggende i en skuff eller navbordet og ta frem når det behøves. Klokke og programmering holder seg ganske lenge uten ekstra strømtilførsel. Det er mange programmeringsmuligheter slik at man kan variere tidene for hver natt om det ønskes. LED-pærene lyser bra når de kommer på, og sammen med releet trekker det hele knapt 0.1A når det lyser. Når det ikke lyser er det vel i praksis nada.

Kanskje er dette "oppfunnet" før, men jeg deler i alle fall min versjon.

The Mailasail experience.

(I can not get it to work properly.)

Firstly, I will write this in english. This is because I have had a lot of support from Ed Wildgoose. Should he be confronted with what I have written, he will be able to understand directly.

I bought a used Iridium9555 satellite phone late autumn 2013, because it was then clear that my wife and I would probably get the chance to go cruising. With the 9555 I also bought a Redbox and a Wi-Fi Bat . The Redbox is a box with a firewall that controls connection to the internet in several pre-set ways. By using it one can be sure that for example only mails will come back and forth to the PC. A PC will usually be hard to control 100% concerning its use of internet. When the internet comes via satellite, every kB is important.

The Wi-Fi Bat is a long-distance wi-fi antenna. It has no place in the satellite phone internet setup.

Mailasail is interesting to sailors because of their mail compression solution and the automated mailborne weather responder (for GRIB’s and weather graphic files). By using this and a satellite phone a lot of sailors get or think they will get the bluewater weather information source that they need.

Ed likes to state that most people buy the compression solution to speed up their internet traffic, and not for the satellite and weather solution. I know that a lot of sailors are after the weather info via satellite, and Ed himself goes to Las Palmas before the start of the ARC to support  the product  used in this way. They have a specific mail weather service and a GRIB selection program. I also find it strange that anyone nowadays would buy expensive mail compression solutions  to be used on normal internet. The capacity for most people most of the time is more than adequate for mail.

The Mailasail products are not cheap. Because half a year of access to compressed weather files cost £ 90, I do not find it resonable to buy the subscription way ahead of the time it will be used. On the other hand one has to test it out and find out how it works. So I subscribed August 24. About 1 month before the 5 day crossing to the Canary Islands, and 3 months before the really weather critical Atlantic crossing. The weather info proved to work nicely on standard internet via Wi-Fi. A lot of nice weather graphic files are available in addition to GRIB’s of desired size.

But the real reason for buying the email weather file compression solution was of course to use it with the satellite phone. The SIMcard and prepaid minutes for the Iridium is not cheap either. $ 835 (approximately NOK 6350) for a SIM of one year validity and 500 minutes airtime.

Ed does of course want everyone to buy the SIM early and start testing it out with their phone, emailsystem, and computer system. He does naturally not care too much about that it will cost you money. It will, and maybe more than is pleasant. It is obvious that one must activate the SIM a reasonable time before it is really needed, and some airtime must be used testing and learning. But what is reasonable?

From our discussions:

Stein:

I have acquired

the Mailasail system for safety reasons, and today I cannot get down

any GRIB at all.

Ed:
I hear you, but this is a common war cry from people with problems.  If it's so extremely safety critical then you must also heed our instructions to have it all thoroughly tested BEFORE you go to sea.  We will help you sort out this problem, but you must agree it would be dramatically easier and less of a problem if we were having these questions in Feb or June or Aug, not in November/December? 

We actually give lectures to sailors (mainly ARC to be sure) where we summarise the MOST IMPORTANT point is to get this stuff all tested well in advance.  Yet, every year we see a fraction of our customers go to sea without the equipment working, and without fail they are the ones who are most distressed... The only way we can solve this is to get you to flush out these problems BEFORE you set out on your ocean crossing.

(I activated my SIM and started testing September 10.)

If you activate your SIM in February and intend to be crossing the Atlantic at the end of November you will have used at least 75% of the validity time of the SIM on nothing. In my case validity time would be the most limiting as I would not expect to use the same proportion of the airtime. Cost of testing time:  $ 626 or NOK 4760. For a beginning of June activation you pay for virtually nothing : $ 417 or NOK 3175. «Virtually nothing?». Yes, I think that if this system needs this much testing time and a support function at the ARC, it should be alarming to potential users.   

From the above it is obvious that I have had a lot of problems. I still have. During the Atlantic crossing, I had to spend a lot of time and a lot of Iridium minutes to get down any GRIB’s at all. Some days I could get none. Really frustrating, as I have invested a lot in their products.

Ed Wildgoose has always answered to my complaints, and invested quite some time in trying to solve them. That is exemplary. But I still cannot get it to work reliably. Ed says a lot of people screw up the mailsetup. He has confirmed mine to be correct. He says the different computers can cause problems due to setup issues. But I use the Mailasail Redbox, and according to Ed, this solves this issue. Mailasail states that an external antenna is imperative for good performance. I bought the best one they have , and it is not cheap. So he says there must be a bad installation. I used the very thick cable that Mailasail provided with the antenna. Not cheap either. The antenna is placed on the davits, so not as high up as may be wished. But I have seen other systems demonstrated and working with an Iridium 9555 and the handset antenna only. Ed says I will have much better performance with a newer phone. Nothing was said about this when I bought my Mailasail products and subscription. On the contrary, there was a flashy video demonstrating how easy and fast the system is. (I can not find the video any more, maybe they removed it after I referred to it?)

Ed says that he can not be responsible for mailprograms and computer programs made by others. Still these products are a part of the final product for us sailors, the weather information. The Mailasail  weather products will not function without them, and if it is very complicated to have it all work together, the customers should be warned.  

Ed says about the median customer:

«They will typically spend 50+ minutes before they leave doing thorough testing. Probably also several ocean passages flushing out gremlins. Likely this is 50-200 mins of testing before they depart.»

200 minutes is 40% of a year/500min SIM.  (and equivalent to NOK 2500).

Should it be this difficult? 

The reader who has made it this far down is hereby warned. It may work beautifully at once. Or you may have a lot of trouble and expenses to make Mailasail work the way it should. If it ever does.





I have not written so much specifically about my own case, more I have elected to point out that there are many problems associated with getting the Mailasail system to work.
I thought I had everything right:

-The Iridium 9555. Nothing wrong said about it on the Mailasail site, but when I got problems Ed promoted the Iridium pilot.

-The Redbox. Ed stated that with this almost all error sources are cancelled, but I have it and I still cannot get reliable weather info.

-The AD-510-1 external Iridium antenna with a thick coax. An external antenna is according to Mailasail crucial to getting high enough signal quality to be able to use the internet in a meaningful way.

-The Live Mail e-mail account as recommended by Mailasail.

-The Mailasail e-mail compression service account.


Still my e-mail program usually cannot get through to the Mailasail server  within the 10 seconds limit before the redbox cuts the connection due to inactivity, even with a good signal displayed on the 9555. So I have to try to connect again. And again. The minutes pass and the £'s flow into the Mailasail bank account. Because, for some reason that is hard to think is fair, the Iridium seconds are deducted even if I am not able to get through to anything at all.

And the money is one side of the issue. Another is that some days I have had to give up getting a GRIB file at all.

Solceller fra Kina

Solcellepaneler direkteimportert fra Kina er blitt lett tilgjengelige og relativt rimelige. Jeg synes de fleksible modellene i utgangspunktet har enda flere fordeler, som lett vekt og at de er ganske plasseringsvennlige.

Så før avreise fra Norge kjøpte jeg et 40 Watt og 2 stk 50 Watt. Det på 40 Watt skulle brukes i flyttbar modus, med en ganske lang ledning. Litt tap av effekt sikkert, men når man kan flytte panelet og ha det rettet mot solen i en lengre tid enn hvis det var fastmontert, får man betraktelig mer ut av det. Og det er viktig når landstrøm så og si er total mangelvare.

40-Watteren fikk fra første dag en ganske utsatt tilværelse på dekk der solen skinte. Og sjøen tidvis vasket over. Slike paneler er jo pr definisjon laget for å stå ute, men man gjør seg jo noen tanker likevel. Så jeg la ekstra tetningsmiddel der hvor ledningene gikk inn i koblingsboksen.

Knapt 8 måneder etter utreise er dommen for dette panelet klar. Disse tåler ikke utfordrende maritimt miljø. Koblingsboksen med diode er fylt med silikon, men det ser ut til at hårrørseffekt med saltvann tar knekken på det likevel. Det er irr på ledningene inne i silikonen. Panelet virker ikke lenger. For øvrig er det blitt ganske matt også. Muligens er saltvann trengt inn under plastlaget som dekker solcellene.

Skrot? Tja, løsningen i koblingsboksen virker ikke helt patent. Saltvann tåles i alle fall ikke, det gjenstår å se om de 2 andre panelene som er montert oppe på biminien holder stand mot fukten. Så om man bruker et slikt panel, la i alle fall ikke sjø vaske over det. Det virket ellers som om det leverte brukbart med effekt i begynnelsen.

Dårlig installasjon? Ja, det har jo vist seg med tiden. Flyttbar modus er veldig bra, men hold sjøvann unna. Og så er det jo slik at når det plutselig blåser opp, så er flytting av solcellepaneler ikke prioritet nummer en.

Rust og irr.

Panelet ble etter hvert ganske matt.

Nivåbrytere

Pumpa i dusjsumpen virket plutselig ikke lenger. Jeg løftet flytebryteren fra Biltema mange ganger opp og ned for å se om det var en dårlig kontakt pga korrosjon på kula som ruller frem og tilbake der inne. Ingenting hjalp. Ved å kortslutte bryteren finner man jo raskt ut at pumpa starter og at det er bryteren som er gåen. Bryteren er tre og et halvt år gammel, og burde vel vare lenger? Den forrige varte så vidt jeg vet 11 år.

Det var jo ikke annet å gjøre enn å kjøpe ny bryter. Den gamle ble åpnet, og det var litt interessant. Jeg trodde kula som rullet inni der ble en del av strømkretsen når bryteren fløt opp. Men nei, kula ruller over en arm på en ganske vanlig mikrobryter, trykker den ned, og slutter kretsen. Nå er det jo slik at det kommer 2 ledninger inn til den bryteren. Disse er forseglet, og det var ikke kommet vann på innsiden av bryterhuset. Det trenger nok litt damp inn likevel, enten langs ledningene eller i forseglingen. Og siden det er en ganske så vanlig bryter som ikke er designet for vått miljø, irrer den. Og så virker den ikke.

Jeg er ikke blant Biltema-haterne, tvert om, Biltema har med sitt utvalg og ganske lave priser gjort mange prosjekter mulig for meg. Men maritime produkter og produkter som tidvis skal være nedsenket i vann, bør konstrueres deretter. Jeg vet jo ikke hvordan andre produsenter lager sine brytere, men man hører jo kula der også på tilsvarende dyrere produkter.  Det finnes vel magnetisk aktiverte mikrobrytere som egner seg for innstøping i plast/epoxy som kunne forlenget levetiden på slike saker som dette betraktelig. Prisen ville vel blitt noe høyere, men med riktig produktinformasjon/reklame burde vel bedre kvalitet bli salgbart?

Innsiden av bryteren

 Irret aktiviseringsmekanisme

Tye-Tec blokker.

Blokker med myke sjakler har virket fristende å bruke. De er lette, skrangler ikke så mye og brukslastene er gjerne høye. Prisene er dessverre også høye. Men med høy pris følger vel god kvalitet? Nja, jeg er ikke så sikker på det lenger når det gjelder Tye-Tec sine blokker. Jeg har brukt Code Blue 45 mm loop block til spinnakerbrasene og annet, både kasteblokkutgaven og standard. Blokkene har en SWL på 1600 kg, hvilket burde holde i massevis.

Jeg opplever dessverre problemer med disse produktene. Myke sjakler (Dyneema) holder ikke hard bruk og belastning i lengden. Jeg begynte for en tid siden å legge egenprodusert strømpe utenpå. På de siste blokkene jeg kjøpte i sommer var det lagt tilsvarende fra produsentens side. Hvilket antyder at holdbarheten er et problem. Og selv med ekstra slitestrømpe går det ikke så lenge før det er hull igjen når blokken brukes mye.

Ellers tåler blokkene dårlig å bli utsatt for vridninger, ser det ut til. Sidevangene er ikke sterke nok. Dersom lina surrer seg rundt blokka på noe vis, og det blir skjev belastning på blokka, vris blokka lett i stykker. 2 blokker jeg har brukt til spinnakerbrasen har gått i stykker. Min konklusjon er at disse blokkene dessverre bare bør brukes der man kan inspisere de ofte. Og det bør ikke være særlig muligheter for vridning. Synd, fordi dette kunne vært bra greier. Skrot? Tja, spørs hvordan de brukes. 

Blokk 1

Blokk 2

Blokk 3

Tillegg februar 2015:

Fra ovenstående:

"Jeg begynte for en tid siden å legge egenprodusert strømpe utenpå. På de siste blokkene jeg kjøpte i sommer var det lagt tilsvarende fra produsentens side. Hvilket antyder at holdbarheten er et problem. Og selv med ekstra slitestrømpe går det ikke så lenge før det er hull igjen når blokken brukes mye."

Når Tye-Tec nå først har begynt å legge på en ekstra slitestrømpe på disse blokkene, kunne de godt valgt et materiale som holder litt bedre. Dette er en av bras-blokkene, ny sommer/høst 2014. Strømpa er slitt ned, slitasje er begynt på dyneema-lina. Bras-blokka på den andre siden hadde stått lenger, men der hadde jeg lagt en strømpe fra en standard line. Den var slitt, men ikke helt gjennom som Tye-Tec-versjonen. Begge blokkene er festet i et "padeye". 

Skrot......?

Sitter her i marinaen på La Gomera og forsøker å oppdatere Navionics kartbrikker. Vi vet ikke helt når vi kan regne med å ha internett med litt brukbar kapasitet igjen. Så det hadde vært greit å få gjort en oppdatering eller to når man husker det, innenfor året som Navionics så generøst gir gratis oppdatering. Men det fungerer bare ikke. Ikke her heller.

Jeg har virkelig inntrykk at det er skrivebordsingeniører og ikke båtfolk som har lagt opp Navionics-regimet. Disse har vel knapt vært noe sted hvor det ikke er skikkelig bredbånd, langt mindre på lengre båttur virker det som. For uten skikkelig bredbånd fungerer det overhodet ikke, det er i alle fall min erfaring. Og knapt da heller, forresten. Vi kjøpte i vinter retten til å bruke et par dager av vår ellers tiltrengte fritid til å slite med å laste ned 3 kartområder, for den nette sum av ca 7000 kr. Dette var mens vi var hjemme, og hadde en ganske normal bredbåndslinje. Nedlastingen ble stadig avbrutt, og fremdriftsberegningen i minutter var helt urealistisk. Hvert minutt var i praksis 5-10 minutter i reell nedlastingstid, hvis nedlastingen da ikke ble avbrutt. Det kan virke som om Navionics sine servere slettes ikke er dimensjonert for den datatrafikken som behøves.

Navionics selger folk retten til å gjøre jobben med kartene selv, via dårlige servere. Deretter kan man få slite med oppdateringene på samme måte.

Det er vel slik at mange av de som kjøper elektroniske båtkart har tenkt seg på tur. Det er jo derfor de trenger kart. Når man er på lang tur, har man som regel ikke tilgang på ordentlig gode nettlinjer. Selv med ekstern internettantenne er kapasiteten i marinaene oftest ganske så begrenset. Og det blir håpløst å laste ned Navionics oppdateringer. Som man altså egentlig har betalt for. Til overmål så kjører Navionics bevegelig reklame på nedlastingssiden, det må da ta ekstra båndbredde fra den nettkapasiteten man har?

Som kunde opplever jeg denne servicen som kategori skrot. For disse dyre produktene burde det finnes et mer stabilt opplegg for nedlasting og oppdatering, slik at man i alle fall over tid får det man skal ha, uten at det blir kontinuerlige avbrudd. 

10-12 slike rapporter etter hverandre etter endeløs venting er ikke bra.

Etter ankomst Karibien er ikke daglig tilgjengelig internett av bedre kvalitet. I alle fall ikke om man, som meg, foretrekker å bruke PC i båten. Jeg liker ikke å ta PC'en i land med jolla pga risiko for fuktighet, sand eller annen uflaks. Så dette er hva man møter ved forsøk på oppdateringer: